Stokkøy båtforening

mail:

Landkrabba's spalte

Småstubber fra sjøen.

Nestenulykke

Det er fort gjort å gjøre blundere når en ikke er vant med at grunnen under seg beveger seg. Selv om båten tilsynelatende ligger stille ved kai, kan båten bevege seg ut fra kaia hvis ikke fortøying er utført. Det fikk vi oppleve ved kaia i Mausundvær en fin sommerdag. Lav fjære førte til at vi måtte gå opp på taket av båten for å komme i høyde med kaikanten. Lettmatros "Frue" skulle utføre oppdraget med å klartre opp med tauet og satt føttene godt bak bøylene på kahytt-taket, hun bøyde seg deretter og tok tak i kaikanten med det resultatet at båten begynte å gli ifra. Et brøl, som gjorde at all stormåsen ble misunnelig og holdt kjeft et øyebikk, runget. Skipperen vurderte et tiendedels sekund å hente videokameraet, men for å forhindre en stygg ulykke tok han tak i fendrene langs kaia og halte båten inntil.

Og til dere som sier "landkrabber", kan jeg opplyse ay jeg har nesten identisk historie om en som er født i fjæra på Stokkøya.

Sjøulk fra granskogen.

For oss som er født i innlandet med minimum 3 timers bilkjøring for å få se noe større enn Mjøsa, så kan sjølivet by på både positive og negative overraskelser. Forandringen fra skog, dal og fjell er stor, selv om jeg får litt samme følelesen når jeg går i høyfjellet som den jeg har på tur utover havet. Det virker liksom endeløst.

Når du er på båtferie langs kysten treffer du masse hyggelige mennesker. I allfall på de strekningene vi har mulighet til å ferdes.

Vi hadde vært så langt nord som Sandnessjøen og på tur hjem stoppet vi på Leka for et godt måltid og overnatting. Ved siden av oss kom en seilbåt som bestod av mann, kone og et barn. Kona var i full sving med mat og andre gjøremål, mens skipperen satt med sjøkartet. Han fortalte hvilke havner han hadde lyst til å besøke og skjebnen ville det slik at samme hvilken havn han skulle besøke så hadde jeg vært der. Jeg fortalte da også litt om hvordan det var på de aktuelle stedene. Han viste jo ikke at jeg er født og oppvokst i granskogen, dog med elva som nærmeste nabo, og etter en lengre økt med studier sier han: (helt alvorlig) Du som er kjent langs kysten, hvordan er det på Herøy?

Min store skrekk.

Må bare innrømme for alle at jeg har en stor skrekk. Å måtte rope på redningsskøyta i en nødsituasjon. Ikke fordi den aktuelle situasjonen skremmer meg spesielt, men språket. Å kalle opp redningsskøyta på Gudbrandsdøl-dialekt. Jeg ser for meg ansiktet til skipperen på skøyta i det han hører meg snakke. Først skjønner han ingenting, så blir han oppgitt over at disse landkrabbene legger ut på havet uten nødvendig erfaring. Full er han sikkert også, tenker han. "Skulle vel bare la ham ligge der." sier han til de andre sjøulkene på skøyta. Men da blir han avbrutt av meg: "Du gøtt --Kjæm du snart hæill? Vatnet står over golvet, og kjærringa sitt frampå panseret"

Brisen på Tjøtta

Hadde planlagt å overnatte på Tjøtta etter en fin uke i Lofoten. Ved siden av ferjeleiet har jeg ligget før,men denne kvelden var det opptatt der. Imidlertid stod det et par-tre karer på flytebrygga i småbåthavna og vinket meg inn der. Etter litt klunder kom jeg meg inni en bås og rett foran meg lå en stor fin seilbåt. Skipperen på denne båten stod på brygga med et glass i hånden. Det ville være en stor overdrivelse å si at han var edru. "Khhoor du kjæm ifrrrå da?" Hikk, hikk. Det fortalte jeg, og etter noe jeg ikke forstod forsvant han ned i båten sin.

Sykdom ingen hindring

Vi som ikke kan dra på sjøen når det passer med finværet må bruke tiden vi er her oppe på sjøen, nesten uansett værfolhold og andre hindringer. Det blir omtrent som danske skiturister i fjellet her, de er ute og går på ski uansett. Når lengselen til sjøliv blir for stor drar vi til Stokkøya, nesten uansett vær og føre. Formen var fin da jeg og en kamerat dro hjemmefra. Planen var at vi skulle tilbringe hele helga i båt og fiske og kose oss, hvis været tillot det. Havet lå stille og vi tøffet rundt og prøvde fiskelykken. No-fish, samtidig som jeg merket at formen ble dårligere. Ikke sjøsyke, men feberen kom snikende. Hadde mest lyst til å dra hjem, men ville ikke skuffe kompisen heller. For å holde frostriene unna fyret vi skikkelig og en paracet gjorde at jeg fungerte noenlunde. Utved Halten fikk vi småsei som gikk rett i kjelen. Nyydelig...Da natten kom turte vi ikke å ha fyren i gang og det gikk bra så lenge jeg lå oppi soveposen. Men utpå natta måtte jeg en tur på det kalde toalettet. Må vel si at jeg aldri har ristet så kraftig siden far min tok meg på fersken i å prøve bilen, 6 år gammel.

Og (nesten) alle var enige om det hadde vært en fin tur.

Og vi støtter Greenpeace, kanskje?

Mistenksomme trøndere

Som landkrabbe er jeg i den situasjonen at det blir mange turer med en kamerat som båtvenn. Og da mener jeg båtvenn og ikke venn i en annen betydning. Kona er slett ikke glad i sjølivet og derfor blir det en båtvenn. En kompis fra de dype Østlands-skoger har fått øynene opp for sjølivets gleder og han er ofte med. Likedan på denne turen, skal ikke si hvor, men vi klappet til kai på et idyllisk sted. Der var det tydeligvis et arrangemet for det "krydde" av båter. Vi kom i prat med en av de innfødte og etter en stund klarte han ikke å dy seg og spurte rett ut: Du'eh, e dokk såinn..... dåkk to'an. Hadde jeg hatt hår så hadde nok disse reist seg på hodet. Nei fy flate var svaret.

Spøker det på puben?

Jeg synes nesten jeg må formidle denne fortellingen, selv om den strengt tatt ikke har noe med sjø/båtliv å gjøre. Møte mellom indre østland og kystbefolkningen kan den i allfall kategoriserers som.

Etter en lang kjøretur for å komme ut til kysten og kjenne sjølukta hender det seg at jeg tar en tur på puben for en matbit og en øl. Slik var det også denne fredagen. Etter å ha fyrt opp i ovnen gikk vi ned på ”Sydvesten”. Betsilte en liten pizza, hvert vårt vinglass og satt og ventet noen minutter til maten kom på bordet. Når den nydelige pizzaen kom, måtte jeg ut en snartur og kvitte meg med noe som pleier å ligge under leppa. Like før jeg gikk ut, forsvant en mann ut døra også. Han skulle sikkert ut å ta en røyk tenkte jeg. Det så ut som han stod og holdt døra og var på vei inn da jeg gikk mot den. Derfor var jeg litt på ”alerten” for å unngå kollisjon, i fall han kom fort. Jeg åpnet døra og utenfor stod en skikkelse med et forferdelig stygt ansikt. Den mindre pene skikkelsen vrælte stygt. Merkelig nok skvatt jeg ikke engang, men gikk ut og utførte mitt ærend.

”Ups – feil person” sier skikkelsen i det gummimaska blir brettet sammen og lagt innunder jakka.

Joda, jeg må nok tilstå at han så bedre ut uten maske.

Bak døra skjulte det seg et spøkelse.