Fyrstasjoner

Fra 1920, Sylindrisk støpejernstårn. Tårnet rommer en liten boligdel med fire soverom. Fyret hadde opprinnelig en 2.ordens lynblinklinse, men den er byttet ut med en mindre fsat linse. Kya er et av kystens mest værharde fyr og er påført flere skader gjennom årene. Automatisert og avfolket i 1958

Fyrstasjonen er fra 1917 og ligger like utenfor Sætervika i Osen. Det 23,5 meter høye tårnet er laget i støpejern. Bolig og uthus er samlet i et tun. Gode landingsforhold. Automatisert og avfolket i 1994. Området er fuglelivsfredet. Utleier: Sætervik Handel AS

Finnvær fyrstasjon fra 1912 ligger i Froan sør for Halten. Maskinhus og uthus ligger tett samlet ved fyrbygningen. Tuft etter fjøs ligger et lite stykke fra fyret. Naustet ligger oppå bergknausen ved brygga og heisanordning for lettbåt kan beskues. Fyret ble nedlagt i 1985.

Ligger på en flat øy ute i havet nord for Smøla. Fyret fra 1922 er laget i støpejern, er 14 meter og plassert på en 7 meter høy sokkel. Fyret rommer en fullt møblert leilighet som er meget godt bevart. En støpt vei fører ned til landingen og betongnaustet med skifertak. Automatisert i 1988.

Fyret fra 1888 ligger på en naken holme ved fiskeværet Grip. Høyt støpejernstårn, plassert på en sokkel av hugget stein. Landingsforholdene er vanskelige. Automatisert i 1977

Sule fyrstasjon er en del av fyrkjeden Sula, Vingleia, Finnvær, Halten. Fyrstasjonen har en spesiell historie, med to oppførte fyrtårn fra 1793 og 1804 før det nåværende åttekantede betongtårnet med stort lyktehus ble satt opp i 1909. Automatisert i 1974

Beliggende i Nordøyan nord for Folla. Bygget i 1890. Fyrbygningen i tre har et stort lyktehus som står på et lavt støpejernstårn. Fiskeværet Nordøyan er fredet etter lov om kulturminner

Fyret fra 1875  ligger rett over sundet fra fiskeværet Halten. 29,5 meter høyt steintårn som er flyttet fra Lista fyrstasjon. Fortsatt bemannet

Fra 1931. Ligger i Kaurafjorden utenfor Roan. 22 meter høyt. Automatisert og avfolket i 1959. Vanskelige landigsforhold.

beliggende i idylliske Flatanger med Folla som nordlig nabo.Er verdens siste kullblussfyr. Fyret er sekskantet og laget i granitt, kleberstein og tegl.Fyret ble ombygget i 1859 for bruk av flytende brensel. Lyktehuset og linsen ble flyttet til Nordøyan da fyret ble nedlagt.

Fyret stod ferdig i 1921 for å sikre trafikken for storsildfiskeflåten som lå i Stokksund og Lysøysund- Automatisert i 1975. I sommerhalvåret er det periodevis omvisning. Stiftelsen Frohavet Lysøysund Kystkultursenter kan kontaktes.

Kjeungskjær fyrstasjon fra 1880 ligger på et lite skjær utenfor Ørlandet. Her bodde en hel fyrvokterfamilie med barn. Ikke akkurat all verdens tumleplass for de små. Egen lærer for barna ble bragt ut med båt og hun bodde også der i perioder. Historier om dette kan leses i Bjørnør historielags bøker. Fyret er 20,6 meter høyt.Utleier: Kjeungen Kystlag

Sklinna fyrstasjon fra 1910 ligger på toppen av Heimøy i det gamle Sklinnaværet i Leka kommune. (Forøvrig er Leka også verd et besøk). Øverste del av tårnet ble flyttet fra Runde fyrstasjon.

Sletringen er med sine 45 meter landets høyest fyrtårn. Fyret fra 1899 ligger utenfor Titran på Frøya. Den franske lysblinklinsen fra 1923 er i bruk fortsatt.Tyfonen, tåkesignalet fra 1968 er bevart. Tårnet inneholder en modernisert leilighet.

Ligger i Vikna kommune i Nord-trøndelag. Fyret ble opprettet i 1904 og nedlagt i 1987. Folla kystlag leier ut fyret til interesserte.

Ligger i Trondheimsleia.

Utviklingen av fyrlyset fikk naturlig nok også følger for fyrtårnet eller fyrbygningen. Ved overgang fra kullblussfyr til linsefyr var det ikke lenger den kolossale heten å ta hensyn til, og fyrlykten kunne settes inntil fyrbygningen. På en lang rekke mindre fyr ble nå lykten plassert på gavlen, langveggen eller på taket av en ganske vanlig trebygning. Parallelt med dette ble også nye bygningsmaterialer tatt i bruk.

I 1797 hadde engelskmennene utviklet sin støpejernsindustri så langt at man hadde oppført en jernbro over elven Severn i Coalbrookdale, senere bare kalt Ironbridge. Dette skulle vise seg å bli en milepæl i den internasjonale teknologi- og industrihistorie. I Årene fremover fikk støpejern stadig nye bruksområder, og i 1842 første store jerntårnet støpt i London og skipet til Jamaica hvor det fremdeles står på Morant Point. Dette var også en av fyrhistoriens milepæler. Støpejernsfyrene hadde en rekke egenskaper som ga dem en stor utbredelse. De kunne bygges høye, de var lette, rimelige og enkle, og fremfor alt hurtige å sette opp. De fikk temmelig raskt en stor utbredelse i koloniområdene, men overraskende nok ikke i hjemlandet England.

I 1853 støpte Bærums Verk det første jerntårnet her til lands – det 33 m høye tårnet på Eigerøy fyr. Få år etter kom det 10 m høyere tårnet på Ferder fra samme støyperi. Dette ble begynnelsen på en utvikling som saler sidestykke i europeisk fyrhistorie. Innen det siste støpejernstårnet ble satt opp på Grasøyane fyrstasjon i 1950, var det oppført 40 jerntårn levert av noen få norske støperier.

Det er flere årsaker til at støpejernstårnene fikk en slik utbredelse i Norge. Landet hadde en avansert støpejernsindustri som var i stand til å mestre oppgaven – norske støpejernsovner var verdenskjente, og fyrtårnene er i prinsippet ikke helt ulike etasje- og sylinderovnene selv om de er av en annen størrelsesorden. Den korte oppføringstiden har kanskje vært den viktigste faktoren. Tårnet ble prefabrikkert og skrudd sammen på stedet. Vår væreharde kyst med lang vinter har mange steder gitt kort byggesesong. Jerntårnene har imidlertid den svakhet at det er begrenset hva de tåler av direkte kraftige bølgeslag. Derfor måtte de settes på et tilstrekkelig høyt fundament av stein eller betong og ble dessuten ofte utstyrt med teglsteinsforing i den nederste delen. Tårnene ble gjerne oppført over to sesonger, en for fundament, en for tårnet – hvis da ikke fundamentet hadde forvunnet i havet i løpet av vinteren. Denne kombinasjonen av stein, betong og jern, gjorde det mulig å plassere fyr på steder der det før hadde vært fullstendig utenkelig, og det ble bygget stasjoner som gjeslingene (1877) og Kya (1920) og på Trøndelagskysten, Grip (1888) på Mørekysten og Lille Præstskjær (1895) syd på Jæren. Bebyggelsen på disse ekstremt utsatte fyrene ble naturlig nok, knapp og tett. De klorer seg sammen til et effektivt monumentalt hele som utstråler en grenseløs trass og ukuelighet.

Allerede i 1870- årene begynte fyrvesenet å føre opp bygninger i betong, og dette materialet fikk etter hvert en stor utbredelse. Mange fyrstasjoner er av de formmessige muligheter dette materialet ga. Det kan være store komplekse fyrbygninger som på Geitungen (1924) og Makkaur (1928), knappe borgaktige anlegg som på Grønningen (1878), monumentale underbygninger til støpejernstårn som på Sletringen (1923), eller svaberglignende naust som på Kya (1938).

Betong- og støpejernsfyrene er på mange måter enestående i norsk byggetradisjon, selv om det er også er klare sammenhenger med for eksempel samtidig industriarkitektur. Det er i denne forbindelse interessant å legge merke til at det norske fyrvesen i meget liten grad ser ut til å ha benyttet utdannede arkitekter. Noen av de mest særpregede stasjonene er tegnet av fyrvesenets egne ingeniører, og vi må helt opp til gjenoppbyggingen av fyrene nordpå etter krigen for å finne arkitekttegnede fyrstasjoner.

Frem til 1890 var alle fyrbygningene okermalt, etter den tid var de hvitmalte. For at fyret skulle synes bedre som dagmerke ble det vanlig å male en ca en meter bred, rød stripe vertikalt på lang- eller gavlveggen. I 1950- årene ble en rekke fyrbygninger kledd med eternittplater og bare på noen ganske få ble den røde stripen malt opp igjen. I dag ser det ut til at eternitten er i ferd med å utspille sin rolle, og den gamle kledningen hentes fra igjen eller erstattes med ny.

Fyrskip
Dette er betegnelsen på en fyrlykt som er plassert på et permanent oppankret fartøy. Norges første fyrskip, sluppen ”Enigheden”, ble lagt ut ved Lepsøyrev, nord for Ålesund i 1856. Våren etter havarerte fyrskipet. Etter flere forsøk med nye fartøyer ble fyrskipet i 1879 erstattet med et fast fyr – Lepsøyrev fyr. Landets andre flytende fyrstasjon ble lagt ut på Ildjernsflu utenfor Nesodden i 1919. Det første fyrskipet på denne stasjonen var av jernbetong. Skipet sank ti år senere, etter å ha blitt pårent. Det andre holdt seg flytende til 1968 da ble det kondemnert og erstattet med en bunnfundamentert fyrlykt. Det ble med disse to fyrskipsstasjonene i Norge. Behovet var ikke til stede. Skjærgården gjorde det mulig de fleste steder å plassere fyr langt ut fra land, og en fyrstasjon på fast grunn var både langt sikrere og billigere i drift. I mange andre land derimot, ikke minst Danmark og England, fikk fyrskipene en relativ stor utbredelse.

Fyrtyper
Det er store forskjeller mellom de enkelte fyrene, og de ble tidlig inndelt i typer ut fra sin spesifikke funksjon. Størst og kraftigst er kystfyrene som ligger ut mot havet og danner en lysende kontur rundt landet. Det er her fartøyene først får landkjenning. Innseilingsfyrene fører videre inn mot land til den indre led, der ledfyrene overtar. Dette er mindre fyr som skal trygge seilasen mellom øyer og skjær. Blant disse finner vi en del fyr som opprinnelig ble opprettet som fiskefyr, små fyr som bare skulle lyse under sesongfisket. Flere av disse ble senere bygget om til kraftige ledfyr med normal brennetid. Havnefyrene er de siste i rekken som viser trygg lei vel i havn.

Organisering
Da Povel Hanssøn i 1655 anla det første fyret i Norge, sorterte fyrsaker i dobbeltmonarkiet under ”Toldvæsenet i Canseliet”. Saksområdet ble flyttet flere ganger inntil det i 1811 ble opprettet en egen ”canal-, Havne- og Fyrdirection”. Virksomheten var fullstendig sentralisert, og alle beslutninger som gjaldt fyrdriften ble fattet i direksjonen. Selv småsaker som fornyelse av litt tauverk måtte godkjennes i København.

Etter atskillelsen fra Danmark ble fyrsakene igjen flyttet rundt i administrasjonen, inntil det i 1820 ble lagt inn under Kanal- og Havneinspektøren, som sorterte under Arne- og Marinedepartementet. I 1841 ble det så opprettet et eget fyrdirektørembete med ansvar for fyr- og merkevesen. En av fyrdirektørens plikter var å foreta en årlig inspeksjon av fyrstasjonene. Frem til 1875 foregikk disse inspeksjonene med leiet båt – skyss, ofte i åpen båt. Carl Fredrik Diriks, som var fyrdirektør fra 1855 til 1882, har ført inn i sin jornual :
”Det skulde god Helbred til Dag for Dag at sidde i Skotten af en liden aaben Baad ofte overvadsaket af Sø, saa man blev vaad til Skindet,--- .” I 1875 leverte Akers Mekaniske Verksted et 60 fots inspeksjonsfartøy som ble døpt ”Blink”. Dette var det første av en lang rekke spesialfartøyer for ulike funksjoner som senere er blitt bygget for fyr- og merketjenesten.

Grunnlaget for dagen organisasjonsform er å finne i Stortingsmelding 66/1972.
Havne-, los- og fyrtjenesten er nå samlet i Kystdirektoratet under Fiskeridepartementet med hovedkontor i Oslo. Stor deler av virksomheten er desentralisert, idet kysten er delt inn i fem distrikter, med kontorer i Arendal, Haugesund, Ålesund, Kabelvåg og Honningsvåg som forestår den daglige drift.

Utbygging
Fyrhistorien begynte syd i landet, og det var også het utbyggingen fortsatte. Dette hadde sin rimelige forklaring i at det var her skipsfarten var størst, ikke minst når det gjaldt oversjøisk fart. Først i 1839 ble Villa fyr utenfor Namsos bygget som det første nord for Trondheimsfjorden. Samme år ble det nedsatt an kommisjon som skulle se på ”behov for Fyr, merker og Fæstigheter i Nord – landene”.

Fyrutbyggingen ble etter hvert landsdekkende. Da fyrdirektørembedet ble opprettet i 1841 hadde landet 27 fyrstasjoner. I løpet av de neste 20 år ble det bygget 46 nye stasjoner, i de neste år ytterligere 55 og frem til århundreskiftet 30 nye fyrstasjoner. I perioden frem til 1920 ble det bygget enda 37 fyr, men så avtok fyrbyggeriet brått. Da Anda fyr som det siste bemannede fyr ble bygget i 1932, var det bare opprettet ytterligere 8 fyrstasjoner.

Aktiviteten var som en ser stor fra midten av forrige århundre og fremover. Forventningene langs kysten var store, og de forskjellige fyrkommisjoner kan ikke ha hatt noen enkle oppgave når det skulle prioriteres mellom de mange ønsker og krav om fyr som strømmet inn. Nye behov dukket stadig opp. Lofotfisket førte for eksempel til at det ble anlagt en rekke små fyr i Vestfjorden fra 1850 – årene og fremover. Det samme skjedde i forbindelse med de store sildefiskeriene på Møre – kysten og i Haugesundstraktene omlag på samme tid. Malmfarten som kom i gang etter at det var ført jernbane frem til Narvik, var den direkte årsak til at Tennholmen fyr ble bygget i 1901. Etableringen av ”hurtigruta” skapte også behov for nye fyr, som f. Eks Landegode fyr i 1902.

Fyrene var svært utsatte under siste verdenskrig, og mange kom under dobbelt ild. Et flertall ble besatt av tyskerne, og på mange stasjoner ble det også anlagt festningsverk. Fyrene ble derfor bombemål for allierte fly, og mange ble påført stor skade. I Finnmark ble dessuten alle stasjonene ødelagt, delvis eller fullstendig, da tyskerne trakk seg tilbake i 1944. Etter krigen ble det gjort en kjempeinnsats for å reparere skadene.
Finnmarksfyrene ble på kort tid gjenreist, men da formet etter samtidens idealer. Disse utgjør i dag en liten gruppe fyrstasjoner som ved sitt stramme, funksjonalistiske preg skiller seg fra landets øvrige stasjoner.

Livet på fyrstasjonene
Livet på fyrstasjonene har nok på mage måter skilt seg fra livet på land, men det har vært stor forskjeller mellom stasjonene. På de mest utsatte, særlig fra Jæren og nordover, var det ofte vanskelig å lande selv i godvær. I lange perioder med uvær kunne fyrbetjeningen være helt uten kontakt med omverdenen. På disse stasjonene, som naturlig nok ofte ikke var familiestasjoner, har dagliglivet i store deler av året vært preget av slit og kamp mot naturkreftene. Det mangler ikke på dramatiske beretninger, ofte med tragisk utfall. I fyrvesenets egne beskrivelser er det for flere stasjoner gjort oppmerksom på at ”sterke nerver fordres”. Ensomheten har vært en del av virkeligheten på diss stasjonene, slik Oscar Aagaard skildrer det i sitt dikt Fyrvogteren fra 1908.